En komparativ studie i lovteksten mellom Fotball og Rugby – Er ubetinget respekt for korrekt avstand ved frispark i fotball en umulighet? 2012/03/11
Posted by ubiquenor in Fotball, Idrett, Rugby.Tags: fotball, lover, Rugby, tanker og meninger
add a comment
(For ordens skyld, ordet «frispark» vil i dette innlegg brukes både om dødballsituasjoner, frispark i fotball der avstandskravet er 9,15m, og straffereaksjoner som kjennes som penalty og free kick i rugby, der kravet er 10m.)
Rugby og fotball har flere likheter enn man liker å erkjenne, reglene er originalt født på samme øy, og mange av idealene er egentlig de samme. Men vi er ulike da kulturen når det gjelder (slik jeg ser det) fair play, respekt og verdier, i fotball må bli oppfunnet på nytt, mens i Rugby har man tatt vare på dette fra tidenes morgen. Man kan sukke høyt, klage over konservatismen hos engelskmenn og at rugby er en overklassesport, men kan vi ikke legge vekk unnskyldningene og se på de kalde fakta?
Bakgrunn
Armen i været den som har sett en fotballkamp og aldri har sett spillere gjøre følgende:
- Sakte går vekk / slentre vekk fra et frispark
- Står nærmere enn 9,15 m fra ballen
- Krysser skuddlinjen til angriper, for å så løpe og stille seg i mur
- Løper frem fra en frispark mur før ballen har vært berørt
Har du armen oppe er det følgende muligheter:
a) Du har sett en kamp der spillerne har en absolutt frykt for å bryte regelverket
b) Det er disiplin i laget, de vet hva avstandskravet er, å jukse er imot kultur og verdier
c) Du skulle bare strekke på armen litt, det var bare en misforståelse
d) Som Mor Åse sa i Per Gynt: Per, du lyver!
For fotball, er jeg overbevist at rett svar da er alternativ c) eller d)
Nå, armen i været de som har sett en rugby kamp, og opplevd at ved frispark så løper det ene lagets 15 spillere som besatt vekk fra der frisparket skal tas fra?
De som har rukket opp handen, har her en større % andel med de som forteller sannhet, og årsaken skyldes nok at avstandskrav blir respektert pga ovenfor nevnte alternativ a) + b)
Hva sier lovene?
La oss se på lovtekstene (husk at i fotball og rugby, vi har ikke regler, vi har lover) og den originale tekst (engelsk).
“all opponents must be at least 9.15 m (10 yds) from the ball until it is in play, unless they are on their own goal line between the goalpost”
“The opposing team must immediately run towards their own goal line until they are at least 10 metres away from the mark for the free kick, or until they have reached their goal line if that is nearer the mark”
Hva er den store forskjellen?
Som du sikkert legger merke til i lovteksten i fotball, konstateres det at spillerne skal være 9,15 m unna ballen før frisparket tas.
Mens i rugby er det et krav at motspillere skal øyeblikkelig trekke seg 10 m tilbake fra frisparkstedet.
En ser her et klart skille mellom en implisitt og en eksplisitt lovtekst, i forhold til hvordan avstandskrav til ball/frisparkssted skal forstås.
Hva er sanksjonene?
I rugby hva skjer om krav om øyeblikkelig tilbaketrekking følges?
I samme lov tekst gis kampens dommer et virkemiddel som en ikke har i fotball, en flytter frisparkstedet 10 m fremover mot motstanderens mållinje. Ved gjentatte overtredelser bedømmes det at laget som ikke trekker seg nok tilbake å være skyldig i usportslig opptreden, og en spiller vil bli gitt en advarsel, med en påfølgende 10 min utvisning hvor laget må spille med en person mindre før denne kan komme inn igjen.
Oi! Jammen da kan en jo flytte ballen i mål om så, tenker du.
Men det er en begrensning at frem flytting av frisparkstedet stopper når det er 5 m igjen til mållinjen.
I fotball derimot, den som ser spissfindigheten vil da kunne hevde «siden loven i fotball kun konstaterer at jeg skal være 9,15 m unna, og ikke pålegger en plikt og hurtig trekke meg tilbake, hvorfor skal jeg som spiller gjøre en innsats å komme meg vekk fra frisparkstedet?».
Heldigvis er dette ikke et argument som holder vann, ellers ville vi fått fotballkamper som varte i flere timer.
Til tross det mange måtte tro er en fotballkamp ikke et demokrati i praksis, det er faktisk et eneveldig diktatur (se lov 5), der dommeren er øverste og endelig myndighet på banen.
Og hvor en slik spissfindighet og holdning blant spillere bør hos en oppegående dommer utløse disiplinær reaksjon for å korrigere det.
Hjemmel for dette finnes i lov 12 (Fouls and misconduct / feil og overtredelser) der:
“A player is cautioned and shown the yellow card if he commits any of the following seven offences:
Pkt 4 …delaying the restart of play
Pkt 5 …failure to respect the required distance when play is restarted with a corner kick, free kick or throw-in”
Ser man Lov 12 og 13 I sammenheng ser man at implisitt formes et ubetinget krav om at motstander skal flytte seg 9,15 m, men man holder igjen på det eksplisitte kravet som man har i rugby om en kvalifisert innsats, heller legger bedømmelsen om hvorvidt lovkravet blir oppfylt til kampens dommers fulle og hele skjønn, og eneste formelle sanksjonsmulighet er å advare en spiller. Selv om reellt kan man stille opp en mur om så 20 m ifra frisparkstedet, tross alt det er dommerens skjønn som teller.
Men det er faktumet at ingen dommer har likt skjønn, som gjør at man får episoder der spilleren slipper unna å ikke respektere avstand og man opplever at 9,15 m er plutselig mye mindre.
Noen er strenge på dette, mens andre lar det skure og gå, tilgir litt og fokuserer mer på å avvikle kampen. Sannheten vi ikke liker å erkjenne er at en dommers avgjørelse i en kamp, får ringvirkninger til neste kamp og en annen dommers evne å håndheve lovene.
Så er en ubetinget respekt for korrekt avstand ved frispark i fotball umulig?
Jeg vil påstå at hjemmel og mulighet ligger der allerede, det handler om å spre kunnskapen og å få det som en ryggmargsrefleks.
Hva kan partene i fotball gjøre?
Fra forbundet sin side: er kanskje på tide å omformulere retningslinjene?
Hvor man får inn en enkel passus, «Ved frispark, corner eller innkast skal enmotspillere anstrenge seg for og uten stopp, å trekke seg tilbake og respektere foreskreven avstand». Kravet er da i klartekst.
Fra klubbene sin side må man med alt det andre som skjer i utvikling av spillere, gi dem kunnskap og fortelle hva som forventes, mao ta et valg at juks ikke tolereres internt i laget og at man følger opp dette med internjustis.
Fra dommere sin side må vi være litt mer tøffere og konsekvent, ta disse små episodene og bestraffe dem. Velger vi å sette ned foten og si at her går en grense og ikke lengre, så vil man endre handlingsmønstre.
Fra veilederes sin side, være ekstra oppmerksom på disse situasjoner, og velge å ta de opp under tilbakemelding på kamp. Ser vi en «la det skure og gå holdning» så må vi påpeke det og evt trekke i karakter.
Alt i alt
Så hva er da vitsen med forsvinnende merkespray som IFAB vedtok å tillate videre forsøk på?
I bunn og grunn handler det om å finne tilbake til røtter, ta tilbake noe som er selvsagt,
og endre holdninger. Det koster økonomisk lite eller intet, signaleffekten er universell og vil påvirke nåværende spillere og de kommende generasjoner.
La oss gjøre dette
«For the good of the game»
En sommerfeltandakt-til prøve 2010/06/30
Posted by ubiquenor in Hverdagen.Tags: andakt, gjestefeltprest, refleksjon, sommeren, tanker og meninger
add a comment
Det fantes en tid der jeg faktisk vurderte hardt å bli feltprest, har ikke utelukket muligheten enda… men slik som min studieprogresjon er nå og alt jeg har lyst å studere, er jeg ferdig utdannet som det når en blir 50. Derfor tar jeg den kunsteriske frihet å hypotetisk utarbeide en liten andakt som får være til prøve:
——————————————
“Kjære menighet, vi er samlet her ute igjen i den frie natur for å runde av første halvdel av 2009.
Og det er en glede å se så mange smilende fjes selv om værgudene nå forlot oss etter en uke hvor et reelt alternativ var kun å møte opp til denne sermoni kun iført stola og intet mer. Men da denne preken ikke finner sted på Huk’s nudist strand, får jeg skuffe publikum at jeg stiller i mer påkledd tilstand.
Jeg starter denne andakt med et dikt fra Robert Frost, det som heter
The road not taken
“Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.”
Forenklet kan vi si at Frost veklegger her enkeltindividets ansvar å velge hvilken veg de vil gå og våge de veier som få andre vil gå.
Men jeg skal ikke utsette menigheten for en svoveltale og dypdykkende preken basert linje for linje fra dette dikt. Men andakten vil omhandle refleksjon, ydmykhet, det å verdsette og å velge.
Vi går nå inn i det som kan kalles den stille måned, sommeren da agurknyheter blir høstet, derav forsvunne kattunger blir funnet. Men la oss bruke litt av denne tid til å løfte blikket og se i oss selv og reflektere over halvåret som gikk. Nådde vi våre mål, ble vi skuffet, hva gikk bedre enn vi hadde forventet oss og hvorfor? For noen tar denne prossess 5 minutter, for andre, vil det likså godt være å finne frem en bedre vin, celine dion cd og et stor boks med kleenex. Vi er alle forskjellig og vi takler livet på forskjellige måter. Men felles for oss alle er at vi har godt av å ta en pause fra hverdagen, tittelen i et teaterstykket fra 1961 sier det veldig enkelt: Stopp verden, jeg vil av!
Trikset er å ikke snuble når vi går på igjen.
Å stå her fremfor denne menighet og preke om etikk og normer, kan virke, i regnet når man er kald, søkk våt, og regndråpene finner veien langs ryggnaden og ned til et vist sted slik at det er det lille ekstra ubehagelig, kan virke totalt bortkastet.
Er det ingen håp om å forvandle dette fra et miljø der det er 0 læringseffekt, folk er pottesur, og at uansett hva du gjør, boxern/stringen/hipster/trusa like våt, og det uten at det er noe glede inn i bilde?
NEI, det finnes alltid håp er svaret! Det har seffølgelig ingen mening at dere skal bli opplyste gjennom våte undertøy (i fremtiden anbefales gore-tex for å unngå dette problem). Men gjennom lærdommen om ydmykhet, om dere selv og hvordan dere fremstår utad.
Men kjære menighet, ydmykhet og vått undertøy har følgende fellesnevner, for mye og for lenge med dette, gjør livet generellt tafatt og lite levedyktig. Følg den gyldne middelvei!
Vi strømmer nå ut av de store kjøpsteder (merknad til gjestefeltpresten: etter rettskrivningsnorm i det 21 århundre heter det nå byer) til de små bygder og driver våre slektninger der ute til vannvidd med forventninger om at kan bare rusle ned til coop nærmat for å sitte i timesvis over endeløse caffe lattè’s, moccas eller dobbel frappe maciatos.
Kjære menighet, bli ikke sjokkert om du får svaret ”det e’ vi fri førr”, ei heller om ekspeditrisa på Samvirklaget i Dokka som røyter på torskefiletpakken (jfr Viggo Sandvik og hans andakt om ”Fishing i Valdres”) smatter godt på tyggegummien mens hun lurer på hva slags raring du er. Som den store bok ”Haikern’s guide til galaksen” har som mantra, sagt på original språket: ”Don’t panic”
Verdsett derfor det at dagliglivets luksusartikler ikke er tilgjengelig, og nei det er ikke nødvendig å tviholde på den gode gamle utedass for å forsterke denne opplevelse. Nyt opplevelsen at du mestrer det å ikke ha mobilen innenfor armlengdes avstand, at P1 er nok det eneste multimedia alternativet du får via radiobølgende og at å gå ned til bekken etter vann smaker like godt som fra springen. The simple life har sin sjarm, ta denne lærdom, da du verdsette mye mer hva du har idag.
Jeg står med ansiktet hevet mot himmelen, nei ikke fordi jeg forventer en lyststråle som skal skinne på meg og gi utenomjordiske opplevelser. Men for å sjekke at konstruksjonen jeg har bygget ikke holder på å falle ned. Og med den forsikring at jeg har gjort mitt håndtverk godt, jeg har avsluttet alle små og store løse tråder som var, kan jeg lene meg tilbake og nyte sommeren. Nyt ferien, vi fortjener dette nå, dette er vår fritid og muligheten å lade batterier og vilje for tiden som kommer.
Og enten dagene er solfyllte eller tunge med regn, her skal vi våge å gå vår egenskapte veg, for det vil gi oss lykke, enten stor eller liten.
Kjære menighet, god sommer!
gbkof
