The thin blue line

(For ordens skyld, ordet «frispark» vil i dette innlegg brukes både om dødballsituasjoner, frispark i fotball der avstandskravet er 9,15m, og straffereaksjoner som kjennes som penalty og free kick i rugby, der kravet er 10m.)  

Rugby og fotball har flere likheter enn man liker å erkjenne, reglene er originalt født på samme øy, og mange av idealene er egentlig de samme.  Men vi er ulike da kulturen når det gjelder (slik jeg ser det) fair play, respekt og verdier, i fotball må bli oppfunnet på nytt, mens i Rugby har man tatt vare på dette fra tidenes morgen. Man kan sukke høyt, klage over konservatismen hos engelskmenn og at rugby er en overklassesport, men kan vi ikke legge vekk unnskyldningene og se på de kalde fakta?

Bakgrunn

Armen i været den som har sett en fotballkamp og aldri har sett spillere gjøre følgende:

Har du armen oppe er det følgende muligheter:

a) Du har sett en kamp der spillerne har en absolutt frykt for å bryte regelverket

b) Det er disiplin i laget, de vet hva avstandskravet er, å jukse er imot kultur og verdier

c) Du skulle bare strekke på armen litt, det var bare en misforståelse

d) Som Mor Åse sa i Per Gynt: Per, du lyver!

For fotball, er jeg overbevist at rett svar da er alternativ c) eller d)

Nå, armen i været de som har sett en rugby kamp, og opplevd at ved frispark så løper det ene lagets 15 spillere som besatt vekk fra der frisparket skal tas fra?

De som har rukket opp handen, har her en større % andel med de som forteller sannhet, og årsaken skyldes nok at avstandskrav blir respektert pga ovenfor nevnte alternativ a) + b)

Hva sier lovene?

La oss se på lovtekstene (husk at i fotball og rugby, vi har ikke regler, vi har lover) og den originale tekst (engelsk).

I fotball “Law 13 – Free kick”  Står det:
“all opponents must be at least 9.15 m (10 yds) from the ball until it is in play, unless they are on their own goal line between the goalpost”

I rugby “Law 21 – Penalties and free kicks” star det:
“The opposing team must immediately run towards their own goal line until they are at least 10 metres away from the mark for the free kick, or until they have reached their goal line if that is nearer the mark”

Hva er den store forskjellen?
Som du sikkert legger merke til i lovteksten i fotball, konstateres det at spillerne skal være 9,15 m unna ballen før frisparket tas.

Mens i rugby er det et krav at motspillere skal øyeblikkelig trekke seg 10 m tilbake fra frisparkstedet.

En ser her et klart skille mellom en implisitt og en eksplisitt lovtekst, i forhold til hvordan avstandskrav til ball/frisparkssted skal forstås.

Hva er sanksjonene?

I rugby hva skjer om krav om øyeblikkelig tilbaketrekking følges?

I samme lov tekst gis kampens dommer et virkemiddel som en ikke har i fotball, en flytter frisparkstedet 10 m fremover mot motstanderens mållinje. Ved gjentatte overtredelser bedømmes det at laget som ikke trekker seg nok tilbake å være skyldig i usportslig opptreden, og en spiller vil bli gitt en advarsel, med en påfølgende 10 min utvisning hvor laget må spille med en person mindre før denne kan komme inn igjen.

Oi! Jammen da kan en jo flytte ballen i mål om så, tenker du.

Men det er en begrensning at frem flytting av frisparkstedet stopper når det er 5 m igjen til mållinjen.

I fotball derimot, den som ser spissfindigheten vil da kunne hevde «siden loven i fotball kun konstaterer at jeg skal være 9,15 m unna, og ikke pålegger en plikt og hurtig trekke meg tilbake, hvorfor skal jeg som spiller gjøre en innsats å komme meg vekk fra frisparkstedet?».

Heldigvis er dette ikke et argument som holder vann, ellers ville vi fått fotballkamper som varte i flere timer.

Til tross det mange måtte tro er en fotballkamp ikke et demokrati i praksis, det er faktisk et eneveldig diktatur (se lov 5), der dommeren er øverste og endelig myndighet på banen.

Og hvor en slik spissfindighet og holdning blant spillere bør hos en oppegående dommer utløse disiplinær reaksjon for å korrigere det.

Hjemmel for dette finnes i lov 12 (Fouls and misconduct / feil og overtredelser) der:
“A player is cautioned and shown the yellow card if he commits any of the following seven offences:
Pkt 4 …delaying the restart of play
Pkt 5 …failure to respect the required distance when play is restarted with a corner kick, free kick or throw-in”

Ser man Lov 12 og 13 I sammenheng ser man at implisitt formes et ubetinget krav om at motstander skal flytte seg 9,15 m, men man holder igjen på det eksplisitte kravet som man har i rugby om en kvalifisert innsats, heller legger bedømmelsen om hvorvidt lovkravet blir oppfylt til kampens dommers fulle og hele skjønn, og eneste formelle sanksjonsmulighet er å advare en spiller. Selv om reellt kan man stille opp en mur om så 20 m ifra frisparkstedet, tross alt det er dommerens skjønn som teller.

Men det er faktumet at ingen dommer har likt skjønn, som gjør at man får episoder der spilleren slipper unna å ikke respektere avstand og man opplever at 9,15 m er plutselig mye mindre.

Noen er strenge på dette, mens andre lar det skure og gå, tilgir litt og fokuserer mer på å avvikle kampen.  Sannheten vi ikke liker å erkjenne er at en dommers avgjørelse i en kamp, får ringvirkninger til neste kamp og en annen dommers evne å håndheve lovene.

Så er en ubetinget respekt for korrekt avstand ved frispark i fotball umulig?

Jeg vil påstå at hjemmel og mulighet ligger der allerede, det handler om å spre kunnskapen og å få det som en ryggmargsrefleks.

Hva kan partene i fotball gjøre?

Fra forbundet sin side: er kanskje på tide å omformulere retningslinjene?

Hvor man får inn en enkel passus, «Ved frispark, corner eller innkast skal enmotspillere anstrenge  seg for og uten stopp, å trekke seg tilbake og respektere foreskreven avstand». Kravet er da i klartekst.

Fra klubbene sin side må man med alt det andre som skjer i utvikling av spillere, gi dem kunnskap og fortelle hva som forventes, mao ta et valg at juks ikke tolereres internt i laget og at man følger opp dette med internjustis.

Fra dommere sin side må vi være litt mer tøffere og konsekvent, ta disse små episodene og bestraffe dem. Velger vi å sette ned foten og si at her går en grense og ikke lengre, så vil man endre handlingsmønstre.

Fra veilederes sin side, være ekstra oppmerksom på disse situasjoner, og velge å ta de opp under tilbakemelding på kamp. Ser vi en «la det skure og gå holdning» så må vi påpeke det og evt trekke i karakter.

Alt i alt

Så hva er da vitsen med forsvinnende merkespray som IFAB vedtok å tillate videre forsøk på?

I bunn og grunn handler det om å finne tilbake til røtter, ta tilbake noe som er selvsagt,

og endre holdninger. Det koster økonomisk lite eller intet, signaleffekten er universell og vil påvirke nåværende spillere og de kommende generasjoner.

La oss gjøre dette