Er mediene til hinder for rettsikkerhet og likestilling? 2010/05/24

«Gardist skadet kvinnelig medsoldat under øvelse»

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/gardist-skadet-kvinnelig-medsoldat-under-oevelse-3212493.html

Med brask og bram slår TV2 dette opp, og i de tusen hjem i Norge går det et stort gisp!
«At det går ann, fy og fy, håper gardisten får en passende straff» mumles det fra far og mor i sofakroken, alle er enig at slikt kan det ikke være.

Nok en gang fremhever TV2 og den ansvarlige journalist seg i kunsten å være anklager.
Mistankens skygge er kastet, og den skyldige forblir det inntill det motsatte er bevist.Slik har dagens mediesamfunn utviklet seg, og vi som mottakere sitter villig å sluker alt rått. Har vi sluttet å stille krav om at alle sider ved saken skal vises et balansert syn?

Det offentlige er bundet av saksbehandlingsregler som skal beskytte rettsikkerheten for alle parter så de kan ikke si noe, og mediene, de tier.
For hvor er det salgbare / hotte nyhetsstoffet som viser frem den andre siden av saken, at dette kanskje var et uhell? Det tørr de ikke vise, for da kan det skapes tvil til troverdigheten av deres journalistiske evner og ikke minst, hvem vil risikere å tape seere?

Men som om ikke det var nok, artikkelen sier noe annet. Indirekte kan enhver lese ut fra anklagen at den blir grovere fordi det var en kvinne som ble angrepet, var det fordi hun var forsvarsløs og svakere? Tross alt dette er en kulturelle oppfattning mange har enda og som ikke vil dø ut før om flere generasjoner.

Fremmer slik vinkling likestilling og kvinners stilling i Forsvaret og hvorfor var det ikke en mer passende kjønnsnøytraltittel «Soldat skadet medsoldat under aggresjonstrening» som ble benyttet?

Jeg mener at medienes handling her setter likestillingsarbeidet tilbake og underbygger grunnlaget for nåværende eller nye soldater at jenter «aldri kan bli en av gutta» med andre ord, vil bli ens like.
Graden TV2 med forsett eller uaksomhet gjør dette, kan diskuteres i mente, men en ting er sikkert, de gjorde dette i den hensikt å tjene penger gjennom å få mere oppmerksomhet og utnytte at vi som ukritiske mottagere igjen sluker alt rått og villig.
En mer kjønnsnøytral artikkel ville gitt balanse i artikkelen og kanskje bedre belyst problemstilling hvorvidt alle trygghets/HMS-forskrifter var fulgt, om øvelseformen kan gjøres på en bedre måte, men også at Forsvaret gjorde tiltak i saken og forhindret mere alvorligere skade eller dødsfall. Men dette ville ikke ha vært salgbart nyhetsstoff.

Skal vi lykkes å rekrutere flere til Forsvaret må alle sider av samfunnet venne seg til tanken at soldater blir skadet uansett kjønn, tro, rase eller seksuell legning. Mediene har her et ansvar å fremstille saken mere objektivt og ikke sette likestilling flere skritt tilbake.

En soldat er en soldat uansett, samfunnet forventer trygghet i den yrkesrollen at den kan ta liv, akseptere risiko å bli skadet eller dø. Slik er soldatens lodd i livet.