The thin blue line

En sommerfeltandakt-til prøve 2010/06/30

Det fantes en tid der jeg faktisk vurderte hardt å bli feltprest, har ikke utelukket muligheten enda… men slik som min studieprogresjon er nå og alt jeg har lyst å studere, er jeg ferdig utdannet som det når en blir 50. Derfor tar jeg den kunsteriske frihet å hypotetisk utarbeide en liten andakt som får være til prøve:

——————————————

“Kjære menighet, vi er samlet her ute igjen i den frie natur for å runde av første halvdel av 2009.

Og det er en glede å se så mange smilende fjes selv om værgudene nå forlot oss etter en uke hvor et reelt alternativ var kun å møte opp til denne sermoni kun iført stola og intet mer. Men da denne preken ikke finner sted på Huk’s nudist strand, får jeg skuffe publikum at jeg stiller i mer påkledd tilstand.

Jeg starter denne andakt med et dikt fra Robert Frost, det som heter

The road not taken

“Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.”

Forenklet kan vi si at Frost veklegger her enkeltindividets ansvar å velge hvilken veg de vil gå og våge de veier som få andre vil gå.
Men jeg skal ikke utsette menigheten for en svoveltale og dypdykkende preken basert linje for linje fra dette dikt. Men andakten vil omhandle refleksjon, ydmykhet, det å verdsette og å velge.

Vi går nå inn i det som kan kalles den stille måned, sommeren da agurknyheter blir høstet, derav forsvunne kattunger blir funnet. Men la oss bruke litt av denne tid til å løfte blikket og se i oss selv og reflektere over halvåret som gikk. Nådde vi våre mål, ble vi skuffet, hva gikk bedre enn vi hadde forventet oss og hvorfor?  For noen tar denne prossess 5 minutter, for andre, vil det likså godt være å finne frem en bedre vin, celine dion cd og et stor boks med kleenex.  Vi er alle forskjellig og vi takler livet på forskjellige måter. Men felles for oss alle er at vi har godt av å ta en pause fra hverdagen, tittelen  i et teaterstykket fra 1961 sier det veldig enkelt: Stopp verden, jeg vil av!

Trikset er å ikke snuble når vi går på igjen.

Å stå her fremfor denne menighet og preke om etikk og normer, kan virke, i regnet når man er kald, søkk våt, og regndråpene finner veien langs ryggnaden og ned til et vist sted slik at det er det lille ekstra ubehagelig, kan virke totalt bortkastet.
Er det ingen håp om å forvandle dette fra et miljø der det er 0 læringseffekt, folk er pottesur, og at uansett hva du gjør, boxern/stringen/hipster/trusa like våt, og det uten at det er noe glede inn i bilde?

NEI, det finnes alltid håp er svaret! Det har seffølgelig ingen mening at dere skal bli opplyste gjennom våte undertøy (i fremtiden anbefales gore-tex for å unngå dette problem).  Men gjennom lærdommen om ydmykhet, om dere selv og hvordan dere fremstår utad.

Men kjære menighet, ydmykhet og vått undertøy har følgende fellesnevner, for mye og for lenge med dette, gjør livet generellt tafatt og lite levedyktig. Følg den gyldne middelvei!

Vi strømmer nå ut av de store kjøpsteder (merknad til gjestefeltpresten: etter rettskrivningsnorm i det 21 århundre  heter det nå byer) til de små bygder og driver våre slektninger der ute til vannvidd med forventninger om at kan bare rusle ned til coop nærmat for å sitte i timesvis over endeløse caffe lattè’s, moccas eller dobbel frappe maciatos.

Kjære menighet, bli ikke sjokkert om du får svaret ”det e’ vi fri førr”, ei heller om ekspeditrisa på Samvirklaget i Dokka som røyter på torskefiletpakken (jfr Viggo Sandvik og hans andakt om ”Fishing i Valdres”) smatter godt på tyggegummien mens hun lurer på hva slags raring du er.  Som den store bok ”Haikern’s guide til galaksen” har som mantra, sagt på original språket: ”Don’t panic”
Verdsett derfor det at dagliglivets luksusartikler ikke er tilgjengelig, og nei det er ikke nødvendig å tviholde på den gode gamle utedass for å forsterke denne opplevelse.  Nyt opplevelsen at du mestrer det å ikke ha mobilen innenfor armlengdes avstand, at P1 er nok det eneste multimedia alternativet du får via radiobølgende og at å gå ned til bekken etter vann smaker like godt som fra springen. The simple life har sin sjarm, ta denne lærdom, da du verdsette mye mer hva du har idag.

Jeg står med ansiktet hevet mot himmelen, nei ikke fordi jeg forventer en lyststråle som skal skinne på meg og gi utenomjordiske opplevelser. Men for å sjekke at konstruksjonen jeg har bygget ikke holder på å falle ned.  Og med den forsikring at jeg har gjort mitt håndtverk godt, jeg har avsluttet alle små og store løse tråder som var, kan jeg lene meg tilbake og nyte sommeren. Nyt ferien, vi fortjener dette nå, dette er vår fritid og muligheten å lade batterier og vilje for tiden som kommer.

Og enten dagene er solfyllte eller tunge med regn, her skal vi våge å gå vår egenskapte veg, for det vil gi oss lykke, enten stor eller liten.

Kjære menighet, god sommer!

gbkof