Hva vil du bli når du blir stor? Jeg bestemte tidlig meg for å bli enten brannmann, patolog, flyver, prest, dommer, militær eller politi.

Hva jeg blir.. .er et spørsmål som i dag er ubesvart… men jeg er i dag eller sonderer mellom 3 av 7 som nevnt over…
Spørsmålet er hva vil du heller oppnå med ditt liv?

Jeg vil ikke bli, fritt etter Bøtta.. klar for vrakpant… rettere sagt, jeg skal ikke ende opp som det.

Jeg skal ende opp som en pent brukt motorvogn som har blitt bygd opp fra kjøre for egne to hjul til en robust firhjuling som har en copilot og evt tilhenger med lass. Kanskje har jeg for store illusjoner enda at det er mulig.. Men jeg vil heller leve med denne illusjonen enn intet. Men dette er nå langtidsperspektiv.. man skal sette seg korte, de skal være høye men realistiske… og ha troen på de!

Jeg skal for dette året som kommer være meg selv og intet annet… jeg skal ikke angre det som har skjedd, men heller ta lærdommer av det. Jeg skal holde hode klart og hjertet varmt… inntil nå høres jeg ut som svigermors drøm. Om de bare viste om de mørke lyster…

Som må elskes like fullt som den sukkersøte…

Jeg skal ikke påtvinge andre men vise mulighetene ved ulike sider og de gleder der jeg kan gi.
Jeg skal ikke hoppe med blind tro.. men sondere det ukjente og gjøre gode veloverveide valg.. og løse de utfordringene som oppstår med samme smil og gode humor som i år.

Men mest av alt, gir jeg et høytidelig løfte om nå, på tro, ære og samvittighet!

Selv om postkassa er kun to meter fra min dør…

så skal jeg for naboens skyld i fremtiden,

tro aldri at et håndkle er stort nok, til å avverget sjokket en nabo som plutselig dukker opp kan få.
Når man bare skal en kjapp tur ut og sjekke posten…

Jeg er ikke glad i denne dagen, ikke i det hele tatt – da det savnet kommer frem.

Savnet som ikke er slukket, savnet som en hungrer etter, savnet som kommer snikende inn når mørket senker seg.

Jeg har forsøkt og feilet, og søndag er dagen da man satt seg ned og reflekterte over dette. Man husker de gode tider så vel som de dårlig – så går man videre. Tar lærdommene og møter nye utfordringer med et smil.

Men spørsmålet kommer snikende i det man tuller seg inn, hvor er hun?

Jeg er ikke perfekt, jeg har lett mye og jeg har trodd noen ganger at jeg har funnet, men møtt meg selv i døra og forstått at jeg tok feil.

Søndag er den dagen det skjer som regel, den stille stunden da refleksjoner og de kritiske blikk om hva en vil ha?

”Jeg har prøvd meg på det fleste fra kvinnfolk til maneter” sier Finn Kalvik.

Jeg holder meg til kvinnfolk, men om der finnes ”den ene” så gjemmer hun seg godt. Kanskje hun er en av de mange flotte jenter en beskuer og beundrer på fetishdivas her eller kanskje det er hun jeg ser på Kiwi hver gang jeg går der for å handle.

Hun der som gir en gleder så vel som utfordringer og sikkert muligheter til å rive seg i det kortklipte håret en har. Hun der utfordrer en teoretisk slik at ens hjerne ikke går sulten.

Hun som verdsetter erotikk, lidenskap, begjær og vekker de dype mørke lyster som finnes i en og tar del i dem.
Hun som en kan fortvile seg over når hun er sen fordi hun har intet å ha på seg, gi eller få omsorg de tunge dager, så vel som oppleve de enkel gleder.

Hun som rocker min verden opp ned, men gir meg trygghet nok til å stole på henne at det går bra.  Som gir smil til sine venner og selvstendig kan ta egne avgjørelser, men fatte trygghet i meg å være med på å bestemme i noen av dem.

Man ber ikke om mye… bare det lille ekstra.

Med et skjevt blikk på verden fra en sofa nær et av Oslo favoritt utfartssteder og parkeringsplass kjent for alt annet en bare parkering.

Og med phil collins i bakgrunnen med ”you can’t hurry love”

Lener jeg meg tilbake, og slapper av, søndag er en litt kjedelig dag.

Men det finnes tross alt 6 andre meget gode og gledesfyllte dager i en uke.

Jeg trekker på meg et smil fremfor å være deppa… tross alt, dagene og livet har alt å by!
Kan man egentlig klage?

Nei, selv ikke på en søndag

Men jeg har samvittighet også og ja jeg syntes det var urettferdig at en ung og oppegående jente skulle bli kastet ut, siden hun har integrert seg så bra. Men det var nettopp der jeg tok meg selv også i å være dobbeltmoralist. Jeg har som tidligere i min blogg erkjent å være lexist, at loven er rettesnoren og ikke følelser. Og jeg måtte stille spørsmål som ble nevnt i ERIK FOSNES HANSEN innlegg i Aftenposten: Den paradoksale Maria Amelie og det fabelaktige norske folk

“Det bør også være et tankekors at vi betrakter henne som et ekstraordinært tilfelle, bare fordi hun er ressurssterk. Det er nærliggende å tro at vi, de toneangivende, identifiserer oss mer med henne, fordi hun er så lik oss selv, så lik enhver norsk akademiker, så lik enhver tale- og skrivefør ressursperson, så lik medlemmene av eliten i samfunnet, inklusive politikerne, fra Frp og videre gjennom hele det politiske spektrum, at vi faktisk for en gangs skyld ser at hun er et menneske, et individ. Som brått må sitte avkledd på huk over et speil etter å ha blitt hentet ut av sin hverdag noen timer før.

Hadde hun vært en helt alminnelig, illegal innvandrer med det samme antall år i Norge, altså med en tilsvarende «tilknytning til riket», men uten mastergrad og bokutgivelse, ville knapt noen i det fabelaktige norske folk brydd seg katten om henne. 25.000 fabelaktige mennesker ville ikke laget Facebook-gruppe for henne eller tent fabelaktige fakler foran regjeringsbygget, for slike anonyme utvises ustanselig, i store antall, og tragediene er like store, uten at det utløser en eneste krusning på overflaten i mediebildet eller i den offentlige debatt. Slik har det vært lenge, og slik kommer det til å bli.

Dette er da også Maria Amelies eget fremragende poeng i hennes bok.”

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3989438.ece

I mediabildet ser vi at grupperinger står på barrikadene og maler et bilde av en ung kvinne i nød, hun har en kjæreste som fortvilet gråter for henne, en beinhard regjering, Byråkratene i UDI og UNE som hevder de bare følger orde, samt PU som er den stygge ulv. Kan dette være en konstruert setting?

Jeg stiller meg spørsmålet pga følende:

• I regjeringskoalisjonen har SV gått på nederlag etter nederlag, deres sterkeste politiske saker har ikke fått gjennomslag, for å beholde troverdighet trenger de en kampsak som gir de troverdighet ovenfor egne rekker og velgere.
• Ap har alt å tjene på å være hard utad på innvandring for å sikre seg “good standing” som hard på de som gjør noe ulovlig, men fjerner seg ikke helt fra å være humane.
• Eivind Trædal (Salamova sin kjæreste) er Miljøverner, redaksjonssekretær i Klassekampens kronikk- og debattavdeling. Og sammen med regjeringspartner SV er meget kritisk til dagens asyl og innvandringspolitikk.
• Det finnes i dag et uformelt nettverk blant politikere, ledene kulturpersoner og byråkrater som trekker i trådene og styrer dagsorden. Ved å manipulere nyhetsbilde kommer ikke alle forhold frem som gir nyanserte bilder av det som blir presentert. Det finnes bevis på dette, men det blir beskyttet av reglene om personvern og av snillismen i det norske folk.
• Har du lagt merke til at Salamova har en samme stil som skuespilleren i filmen
  “den fabelaktige amalie fra marmont”?
  enhver som har noe utdanning innenfor psykologiske operasjoner vet at du må skape assosiasjon med noe positivt og nærliggende dersom du skal få oppslutning.
  Hvem vil utvise en franskmann kontra en russer?
• Hun har midler, hun har nettverk og hun er utdannet – men allikevel har hun krav på beskyttelse? Vi får aldri vite svaret fordi statlige myndigheter ikke kan frigjøre dokumenter som belyser alt uten å krenke hennes rettigheter og taushetsplikt. Saken blir ensidig.
  Hva var grunnen til at de fikk avslag i Finland? Og hvor mye løy hun?
• Det er lekket at dersom hun søker om arbeidstillatelse får hun det, alle andre som blir utvist og uttransportert får innreiseforbud, dette er indikasjoner på at man søker å finne enkel løsning som viser humanitet, men viser at man kan snu seg unna regelverket.
• Det appelleres imot sunn fornuft at loven er lik for alle, men noen er litt likere enn andre, så om du er inne i den gode stim av politisk korrekthet, så blir man beskyttet.

Tenkt dere dette… Alt er konstruert, det er dette som gjør at man får en unnskyldning å endre praksis for å bevare husfreden i regjeringen og for å kjøpe lojaliten til enkelte.
Dette lukter vondt, og jeg snakker ikke om råtten fisk.

Jeg ser ikke spøkelser på høylys dag, jeg stiller meg aktivt spørsmål ved sakens fakta, ved bakgrunnsdokumenter og at nok engang blir tjenestemenn i staten de som blir fremstilt som bad guys?

Jeg ønsker meg likhet for loven,

Jeg ønsker at gjør mot andre som jeg vil at de gjøre med meg,

Men aldri skal det gå utover ansvarlighet

Aldri skal det bli en unnskyldning for å bryte et lands lover
Dette er første skritt å svike oss selv hvis vi gjør det.

Jeg har sluttet å bli sjokkert over utsagnet: ”Du er en snill…” og så variasjonene ”men du er litt kjedelig”… So what, tenker jeg! Iblandet med litt irritasjon og til tider litt resignasjon over at man ikke grep kanskje en mulighet en hadde.

For det er mer til livet enn de gleder som en må være minimum to til og som krever utrykkelig samtykke i.

Jeg sjokkerer nok mange når jeg har vært åpen om skjulte sider, men kanskje skuffer dem ved at man ikke er super dominant og kontrollfreak på første date eller tid i et forhold, samt være den ”machoman” som er (som det populært heter) en heartbreaker and lifetaker.

Mr. Nice guy… vel jeg legger ikke krav på den tittelen for en har jo gjort mine overtramp som en kan i ettertid angre og som har diskvalifisert meg. Men jeg vil heller bli husket for kanskje være litt snill og ikke nå opp i konkurranse, enn et rasshøl. Tross alt, jeg vil heller møte folk igjen og bli hilst med et smil fremfor et slag i ansiktet.

Men alle valg gir konsekvenser, og de må man stå for.

Man vandrer ofte hjem alene, sex er nok litt monotom affære, romantikeren i en får ikke lov å slippe seg løs, ei heller den mørke siden. Er det verdt det?

I Bond filmen Casino Royal får hovedpersonen spørsmålet:
“Why can’t nice guys be more like you?” James Bond svarer: “Because then they’d be bad.”…

Det har vært forskning på feltet, og noen undersøkelser (jfr Wikipedia) som indikerer at kvinner kan si de ønsker at de ønsker seg en “nice guy” men mener det motsatte. Jeg stiller spørsmålet, er vi ikke kommet lengre i dagens samfunn at man kan heller være ærlig om dette?

Nok klaging og heller litt positiv PR!

Hva er de beste trekk en har? Som heller får vente å bli oppdaget!

- Trygghet, for uten det, ingen tillit, uten tillit – har man intet.

- Omsorg, alt fra pjusking til å bære hverandre i tunge stunder.

- Overraskelse, alle har da skjulte og mørke sider som kan pirre og åpne øyne for nye gleder. Med rett stimuli utvikler de seg.

- Humor, da en mener at livet gir flere gleder og lyse tider, en de dystre stunder.

- Romantikk&erotikk… en verdsetter disse byggestein som gir forhold solide grunnmurer

- Lidenskap! Skjult men som er eksplosiv når den først får slippe løs…

Så når en vandrer hjem langs Oslo sine mørke eller opplyste gater, reflekterer og ser alltid lyst på livet, selv med hodet under armen og armen i bind. Kan en godt se med litt missunelse på par, ønske seg ei en kan være lidenskapelig klissete kjæreste med i et øyeblikk og så pasjonert og rått noe annet i det neste. Å være en av mange mr. nice and neat, kan være et bryderi. Men en vet… ja ja… en dag er det min tur!

Jeg vil fortelle deg alt!
Fortelle deg de små ord.
Jeg vil fortelle deg alt, så du ser min sårbare side.
Jeg vil fortelle deg alt!
For sannhet, skal gjøre meg fri,
men vil denne frihet dytte deg vekk?
Jeg vil fortelle deg alt, men jeg frykter du går ifra meg.

Jeg vil fortelle deg alt,
Uten å båndlegge meg selv,
Men vil jeg være det du ønsker?
Jeg vil fortelle deg alt, men er jeg nok for deg?

Jeg vil fortelle deg alt,
En sten faller fra mitt hjerte,
Men er du den som kan tåle dette?
Jeg vil fortelle deg alt, men er du den rette for meg?

Jeg vil fortelle deg alt!
Fortelle deg de store ord,
Jeg vil fortelle deg alt, slik at du ikke tviler.
At jeg, er ekte.

Å være lex’ist som jeg definerer meg som, er en konservativ holdning og tankegang, en baserer seg på landets lover slik de er (de lege lata) og erkjenner at reell samfunnsutvikling skapes av den utøvende, lovgivende eller den dømmende makt. Vil man endre slik ting er, må man selv bli en del av disse institusjoner og jobbe for å endre dette etter de spilleregler som finnes. Fremfor at noe blir tolerert.
Spesielt innenfor strafferetten som er våre felles normer hva som er galt kodifisert, er det enten eller.  For å kontrollere at ingen av disse statsinstitusjoner får absolutt makt, kontrollerer de hverandre gjennom maktfordelingsprinsippet.

Jeg gremmes derfor når jeg leser setninger som:

Sitat A) “At Hans selger Grethe en klump Hasj gjør ikke Løkka til et dårligere sted”
Sitat B) “Det er ikke mitt problem at andre blir smittet av meg som HIV positiv, det er de som tar risikoen å pule uten dong. Hvorfor skal jeg straffes for å smitte andre? ”

Hva gjør at den enkelte kan sette seg over gjeldende rett?
Som Lex’ist vil svaret mitt være  – nei dette er ikke mulig.

Hvorfor kan så staten bestemme hva som er våre felles normer?

Gå litt lengre tilbake i tiden så finner man filosofer som Hobbes, Locke og Rosseau.
Som predikerte om samfunnskontrakten, hva er så dette?
Samfunnskontrakten er basisen for den moderne stat, vi som enkelt personer overgir bruken av tvang og makt til en sentral statsstruktur, for å gi oss grunnleggende sikkerhet og mulighet for å utvikle oss i fred uten å måtte konstant forsvare vår rett om så med dødelig makt. For uten dette vil det være anarki og siden mennesket er grunnleggende ondt, må man være realist og se at det perfekte anarki aldri kunne oppnås, det vil være da alles kamp mot alle.
Uten slik trygghet ville vi aldri våre grunnleggende behov jfr Maslow behovspyramide bli oppfylt.

Jeg ville ikke levd i et samfunn der naboen kan bryte ned min dør for å gjøre sine krav på mine eiendeler, ei heller at jeg måtte sette nakkeskudd på hver sleiping som på vei hjem fra byen stikker innom baksiden av huset hvor jeg bor for å lette på blæra, for å få slutt på det. Og jeg blir ikke mindre frustrert av de som handler slik de mener retten bør være (de lege ferenda) og at deres handling ikke skal få noen konsekvens.
Det er ikke samfunnet som skaper “oss og dem” det er de som ikke vil respektere den demokratiske prosessen som skaper den. De vet at det de gjør er galt, men velger å gjøre det.
Vi er snillister om vi stadig godtar dette, er det fordi å stå imot er ubehagelig og vi har blitt feige?

Når det gjelder da påstand A), jo det blir dårligere på løkka, både fordi man bryter ned samfunnets vedtatte normer og fordi vi andre ikke vil gjøre det som er ubehagelig og rydde opp. Fordi vi skal unnskylde det?

Når det gjelder påstand B) er bestemmelsen om straff for den som overfører smittsomme og særlig dødelige sykdommer til en uvitende part.
Både en norm at den enkelte har selv ansvar for å ikke utsette andre for fare når en vet eller burde vite at man har noe som kan ta livet av andre.
Men se litt større på dette er dette også en garanti for den seksuelle revolusjon og frihet.
Et godt sexliv forutsetter at alle parter er friske og i Norge ved betaling av skatt, har vi garanti om at enhver som har en smittsom sykdom som står på listen til helsedirektoratet, får gratis behandling.
Går vi også inn for det, får man nok av gratis kondomer. Spørsmålet er da, når samfunnet legger alt til rette for sikker sex, hva er motivasjonen til den enkelte som ikke er frisk å smitte andre og hvorfor forventer de å slippe unna en konsekvens / møte riset bak speilet?

Det handler til slutt om spørsmålene
Har samfunnet kommet så langt at det nå blir alles kamp mot alle?
Hvorfor godtar vi dette?

Eller skal vi ta et skritt bakover og stå for tankegangen at:
Fri vilje = Handling = aksept av konsekvens?

For noen år  siden stod jeg spent på Gardermoen, klar for innsjekking med en litt spesiell bagasje, en ca 1x1x1m  kasse som veide 75 kg. I god tro hadde jeg ringt, sendt mail og faxet Norweigans bare for å være på den sikre siden at jeg ville få med kassen.  Men akk nei, i beste ”flyplassen” stil fra TV Norge begynner sirkuset som skal vare 6 dager og 17 timer. Etter en time med fortvilelse, tryggling, påståelighet og smisk, samt 3300,- kr fattigere i overvektsgebyr kunne jeg løpe til gate og kassen ble trillet avgårde til flyet.

Vel fremme på stansted gikk plutselig pulsen fra hvilemodus til ”oh shit” fase etter 20 min venting ved utlevering av spesialbagasje, hvor kassen ikke dukket opp. Etter en ny runde med Norweigans britiske agent hvor jeg spurte høfflig men bestemt hvor er resten av min bagasje, resulterte det i at plutselig ble jeg tilkallt til en serviceutgang. Jeg forventet egentlig at nå kom den orange sparkedressen + briller + høreslvern og enveisbilett til Guantanamo, men istendenfor ble jeg eskortert ut og måtte fysisk hente selv kassen. Grunnen… HMS regler.

Gjennom toll og ut til bussen var det ingen større problemer, men når jeg skulle få kassen inn i bussens bagasjerom, nektet den engelske bussjåføren å hjelpe, nei HMS regler var ikke noe enkelt.

Heldigvis var det en Spanjol som trådde inn og man ser at 50 år med Nato må ha vel betydd noe for tanken om å hjelpe hverandre når man har behov. Samme person var velvillig til å hjelpe med å få den av når jeg kom frem.  Men så kom den neste utfordring, hvordan finne en taxi som kan ta meg og min kasse fra bussholdeplassen til hotellet. Det tok nærmere 10 min med å praie samtlige taxier før man fant en som var stor nok, men overraskende nok, kunne ikke den britiske sjåføren hjelpe til, grunnet HMS regler. Med sterke skjellsord for at jeg skrapet opp dørken på bilen med kassa når jeg alene dro den inn, ankom jeg hotellet hvor en polsk portner hjelper til med å få kassen inn. På hans spørsmål hva som er inne i kassa svarer jeg kun kaldt å rolig: ”Jimmy Hoffa, vi oppbevarer han for amerikanenerne.”

Neste dag skal så jeg og min kasse ut med taxi til vår samarbeidspartner, og etter å ha spesifisert behovet for en taxi med en sjåfør som kan løfte sin del av 75 kg, dukker en smilende og ganske jovial portugiser opp, og jeg klager ikke over støtten en fikk ved å løfte kassen ut i bilen og inn i byggningen til våre samarbeidspartnere. Våre britiske samarbeidspartnere var velvillige nok til å stille med en tralle, og under resten av arbeidsuka ble kassen aldri tatt av denne trallen. Hmm HMS regler?

Så kom onsdag hvor jeg gjennom mediet av langdistanse telefoni fikk opplyst at Norwegians hadde besvart min fax og hvor de beklaget å innformere at retur fra England til Norge med min kasse var umulig å kunne bekrefte pga HMS regler, fredagen skulle altså bli en nervepirrende dag.

Torsdag var siste dag sammen med våre samarbeidspartnere, etter pakking og kontroll av kassen trillet de den ut til meg og svenske som hjalp meg ned noen trapper før en albansk taxisjåfør overtok for svensken og  hjalp til å løfte den inn i taxien. Vel fremme på hotellet hjalp en filipinsk portner meg med kassen inn.  Jeg hadde da under 10 timer å bestemme reiserute, enten tog fra london, brusse, hamburg, køben og til oslo, eller taxi, ferje og leiebil via harwich-esbjerg og inn i skandinavia. Det ble turen over Nordsjøen.

Dagen etter og igjen bestilt en taxi som har sjåfør som kan løfte møtte en ny polakk opp. Og ila av en kjøretur som tok nærmere 6 timer og kun kostet 140 pund – og gav meg en god dose av engelsk landsbygd, som fikk meg til å nynne godt til postman pat melodien. Men etter 6 timer med mye latter, morro på engelskmenn bekostning over rare ting som de gjør var jeg så fremme i Harwich. Hvor man fant frem en flott bagasjetralle som en lastet kassen over på.

Mørkets mulm og mørke hadde senket seg over Harwich da boarding startet, og me nye blikk på denne raringen som drasset med seg en stor kasse var en kun et par meter fra frihet på et dansk DFDS skip når engelskmenn klaget sin store nød over og protesterte at jeg brukte bagasjetralle for å få kassen ombord, men å løfte den ville de ikke grunnet HMS regler. Så med min best korrekte Oxford English gjomet setningen ”Fuck off” fra min tunge, jeg måtte vel ha sjokkert dem så meget at de ikke grep fysisk til i min kasse for å forhindre meg. Ombord fergen traff jeg på en reddende engel på ca 165 ikledd DFDS uniform, med et stort smil og guttungeaktig uskyldighet spurte jeg pent om hun snakket dansk og hvorvidt hun kunne hjelpe meg fra disse engelskmenn som stod fremdeles å klagde på sin nød til meg.

Hun smilte og ropte på ”Klaus” og jeg overdriver ikke når jeg sier at sterotypen av en svær danske som snakker ganske uforståelig dukket så opp. Med et løftet han kassen ene side og bar avgårde som om det var en lett stresskoffert, med meg på slep og  løpende etter for å ikke miste den.  Engelskmennen forsvant så…  Jeg tror de fikk minner tilbake til den tiden vi skandinavere hadde et betydelig kulturinnslag i deres land, der vi voldtok, plydret og herjet, når de så denne ”klaus”.

Dagen etter ved ankomst til Esbjerg, så jeg for meg nok et slag for å få denne kassen ut til Esbjerg lufthavn og inn i Avis bilen, men til min store glede stod kassen pent på en tralle klar for å rulles ut når jeg kom for å hente den, og hele veien ut til en ventene taxi som de hadde bestilt da jeg kun i bisettning hadde fortalt at jeg skulle ut til fulgte de meg. Service og ikke HMS hadde kommet i høysetet.

Smilende danske taxisjåfører og Avis folk hjalp velvillig til å løfte kassen, og hver gang de spurte var samme svaret om hva jeg hadde i den: ”Jimmy Hoffa”
Så startet en biltur gjennom det danske landskap over kattegatt via Frederikshavn til Gøteborg og opp E6, med et mildere frustrerende møte med norsk tollvesen, anmok en Oslo og et par timer søvn før en leverte kassen på jobb og kjørte så opp til Gardermoen for avlevering av Avis Bil, snublet jeg inn av døra i min leilighet, 6 dager og  17 timer siden jeg forlot den.

Med kun en tanke om velfortjent søvn i hodet. Konstaterende at for et besøk til England, skal jeg aldri reise med tung bagasje mer,
og skal noe gjøres der borte så vil ma kun egentlig få hjelp av alle andre nasjonaliteter enn de britiske Jeg konstaterer at  little britan eksister.
Så min takk til velvillige spanjoler, polakker, portugisere, filipinere, albanere, svensker og dansker for all hjelp.

——————————————

“Kjære menighet, vi er samlet her ute igjen i den frie natur for å runde av første halvdel av 2009.

Og det er en glede å se så mange smilende fjes selv om værgudene nå forlot oss etter en uke hvor et reelt alternativ var kun å møte opp til denne sermoni kun iført stola og intet mer. Men da denne preken ikke finner sted på Huk’s nudist strand, får jeg skuffe publikum at jeg stiller i mer påkledd tilstand.

Jeg starter denne andakt med et dikt fra Robert Frost, det som heter

The road not taken

“Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.”

Forenklet kan vi si at Frost veklegger her enkeltindividets ansvar å velge hvilken veg de vil gå og våge de veier som få andre vil gå.
Men jeg skal ikke utsette menigheten for en svoveltale og dypdykkende preken basert linje for linje fra dette dikt. Men andakten vil omhandle refleksjon, ydmykhet, det å verdsette og å velge.

Vi går nå inn i det som kan kalles den stille måned, sommeren da agurknyheter blir høstet, derav forsvunne kattunger blir funnet. Men la oss bruke litt av denne tid til å løfte blikket og se i oss selv og reflektere over halvåret som gikk. Nådde vi våre mål, ble vi skuffet, hva gikk bedre enn vi hadde forventet oss og hvorfor?  For noen tar denne prossess 5 minutter, for andre, vil det likså godt være å finne frem en bedre vin, celine dion cd og et stor boks med kleenex.  Vi er alle forskjellig og vi takler livet på forskjellige måter. Men felles for oss alle er at vi har godt av å ta en pause fra hverdagen, tittelen  i et teaterstykket fra 1961 sier det veldig enkelt: Stopp verden, jeg vil av!

Trikset er å ikke snuble når vi går på igjen.

Å stå her fremfor denne menighet og preke om etikk og normer, kan virke, i regnet når man er kald, søkk våt, og regndråpene finner veien langs ryggnaden og ned til et vist sted slik at det er det lille ekstra ubehagelig, kan virke totalt bortkastet.
Er det ingen håp om å forvandle dette fra et miljø der det er 0 læringseffekt, folk er pottesur, og at uansett hva du gjør, boxern/stringen/hipster/trusa like våt, og det uten at det er noe glede inn i bilde?

NEI, det finnes alltid håp er svaret! Det har seffølgelig ingen mening at dere skal bli opplyste gjennom våte undertøy (i fremtiden anbefales gore-tex for å unngå dette problem).  Men gjennom lærdommen om ydmykhet, om dere selv og hvordan dere fremstår utad.

Men kjære menighet, ydmykhet og vått undertøy har følgende fellesnevner, for mye og for lenge med dette, gjør livet generellt tafatt og lite levedyktig. Følg den gyldne middelvei!

Vi strømmer nå ut av de store kjøpsteder (merknad til gjestefeltpresten: etter rettskrivningsnorm i det 21 århundre  heter det nå byer) til de små bygder og driver våre slektninger der ute til vannvidd med forventninger om at kan bare rusle ned til coop nærmat for å sitte i timesvis over endeløse caffe lattè’s, moccas eller dobbel frappe maciatos.

Kjære menighet, bli ikke sjokkert om du får svaret ”det e’ vi fri førr”, ei heller om ekspeditrisa på Samvirklaget i Dokka som røyter på torskefiletpakken (jfr Viggo Sandvik og hans andakt om ”Fishing i Valdres”) smatter godt på tyggegummien mens hun lurer på hva slags raring du er.  Som den store bok ”Haikern’s guide til galaksen” har som mantra, sagt på original språket: ”Don’t panic”
Verdsett derfor det at dagliglivets luksusartikler ikke er tilgjengelig, og nei det er ikke nødvendig å tviholde på den gode gamle utedass for å forsterke denne opplevelse.  Nyt opplevelsen at du mestrer det å ikke ha mobilen innenfor armlengdes avstand, at P1 er nok det eneste multimedia alternativet du får via radiobølgende og at å gå ned til bekken etter vann smaker like godt som fra springen. The simple life har sin sjarm, ta denne lærdom, da du verdsette mye mer hva du har idag.

Jeg står med ansiktet hevet mot himmelen, nei ikke fordi jeg forventer en lyststråle som skal skinne på meg og gi utenomjordiske opplevelser. Men for å sjekke at konstruksjonen jeg har bygget ikke holder på å falle ned.  Og med den forsikring at jeg har gjort mitt håndtverk godt, jeg har avsluttet alle små og store løse tråder som var, kan jeg lene meg tilbake og nyte sommeren. Nyt ferien, vi fortjener dette nå, dette er vår fritid og muligheten å lade batterier og vilje for tiden som kommer.

Og enten dagene er solfyllte eller tunge med regn, her skal vi våge å gå vår egenskapte veg, for det vil gi oss lykke, enten stor eller liten.

Kjære menighet, god sommer!

gbkof

Finnes det en større glede enn å motivere andre til å se lyset (ikke det religiøse eller lyset i tunnel når NSB kommer imot) og vise det i et smil!

Noen vil hevde at de daglige små gleder teller mer. Hvilke daglige gleder kan du gjerne snerre tilbake, klart kl 6 om morgenen foran et speil med verdens største sovesveis, er ikke det fullt så enkelt å glede seg over de små ting.
For min egen del sliter jeg enda med å finne ut egentlig hvem den trøtte typen er som småsover der han svaier frem og tilbake, det kan da umulig være meg, i mitt hode er jeg tross alt godt under min egen dyne.

Men smilet, denne universelle ting, det skaper så mange

følelser og er ulikt fra person til person.

Liksom øynene, avslører et smil mye om en person, enten

en er blyg eller har god selvtillit. Den er smittsomt, både

positivt og negativt. Den er uimotståelig, det ser du hver

dag, de fleste trekker på et smil når du møter dem med et.

Og ikke nok med det, stå lenge nok og smil til en

møkkforbannet person og noter deg poeng for seier da

personen bryter gjennom sinnelaget og smiler tilbake…det

kan jo seff slå motsatt vei og provosere personen såpass at

du får deg en på tygga, men da må du bare smile med de

gjenværende tennene!

Og intent vakrere er det å beundre smilet til de(t) kjønn en har sin preferanse for. Ok kanskje jeg er litt romantiker der, men la oss heller leve i den romantiske drøm, tross alt en drøm er noe hovedsakelig  godt Vi kan rose mye ved dere, kropp, klesstil, adferd. Men er vi flinke nok til å rose deres smil?

Men selv en ukuelig ole brum (ja takk begge deler både pesimist og optimist), erkjenner at det er ikke alt her i livet vi kan smile over, men heldigvis utgjør dette kun 1% av helheten. Selv i de mørkeste stunder ser man et smil, om ikke et glis men en muskelsammentrekning rett over kjevebeinet som viser det lille lysglimt som alltid finnes.

Monty Python oppsumerte dette ganske bra i en sang, som foregår i en tid da det var nok sikkert ikke noe kjære mor (og med en mor som vi blir introdusert for der, så føler en medfølelse).  Det er hentet fra den siste scenen, som fikk denne filmen til å bli bannlyst i Norge for en god stund, men heldigvis ikke nå lenger.  Nemlig ”Life of Brian”

“Some things in life are bad,
They can really make you mad,
Other things just make you swear and curse,
When you’re chewing life’s gristle,
Don’t grumble,
Give a whistle
And this’ll help things turn out for the best….

Always look on the bright side of life!”
Sett leppene sammen, trekk magen full av luft, finn sangen på youtube og syng/plystre med.
Se du klarer det! Og etterpå, hvem kan med hånda på hjertet si at man ikke smilte hvertfall littegrann?

Men i denne tid må jeg også fortelle om den urett som jeg opplever,

for det er rett og slett tragisk at grunnleggende lover og regler om arbeidsmiljø blir brutt.

Jeg har vært midlertidig ansatt i staten i 5 år den 1 august, en av disse som har gått på flere sammenhengende og etterfølgende 1 års og 6 måneders arbeidsavtaler. Nå i mars tok jeg initativet å avklare situasjonen og krevde min rett på fast ansettelse.

I denne uka fikk jeg vite at arbeidsgiver ville tilby meg åremålskontrakt på 8 år, med løfte om 24 måneders utdanningsbonus i etterkant. Og de krever svar av meg senest 1/8/2010.

Jeg er perpleks at de jeg hadde tillit til kunne regelverket, vil gå så på tvers av det:

1. Åremål er ikke fast ansettelse, selv om det gir stillingsvern i åremålsperioden.
   Fast ansettelse betyr at man ansettes frem til man går av med pensjon.
2. Bordet fanger! Arbeidsmiljøloven som må være den øverste spesiallov på området, sier klart at etter 4 års sammenhengende midlertidig ansettelse, har man samme stillingsvern som en fast ansatt, reglen er ikke til å misforstås.
3. Høyere og spesialisert rett forrang! Ved forskrift er mine nærmeste foresatte og sjef utpekt å være fagmyndighet innenfor mitt fagfelt.
   De sier klart at jeg er en spesialist som innehar kritisk og aldersuavhengig kompetanse, på lik linje med andre spesialister som jobben selv utdanner og helt umulig å finne noen tilsvarende sivil utdanningsform på. Et ansettelseråd kan da ikke overprøve denne besluttning da det er utenfor deres kompetanse.
4. Jeg søkte om fastansttelse!
   Det er rart, åremål var kun en sekundær løsning jeg gav en liten åpning for i min søknad, men med alle forhold tilstede og min avdeling som støtter meg, så bør fast ansettelse være så og si bankers. Hvorfor påstår de da at jeg har søkt om åremål?
5. Manglende saksgang og dokumentasjon.
   Etter jeg sendte inn saken min til avdelingen og de ga sin påtegning hørte jeg ingenting, kun rykter, jeg fikk ikke noe skriv til meg at saken var under behandling og vanlig 14 dagers frist for å svare ble oversittet så det sang etter. Hva som er begrunnelsen for å bare gi meg tilbud om åremål?
6. Brudd på god forvaltningsskikkJeg har ikke fått tilbudet i postkassen min enda, men nå som sommerferien er her blir en akseptfrist på 30 dager et pressmiddel fra arbeidsgiver sin side. Man blir stående med all risiko og liten sjans å få råd og veiledning fra juridisk eller fagforenings avdelnig.
   Det er ingen annen måte en å anse dette som et brudd på god forvaltningsskikk da man ikke lar en part få rimelig tid å besvare en henvendelse og at en har alle fakta på bordet.

Jeg blir sint, lei meg og ikke minst oppgitt, hvem trenger fiender når du blir behandlet så ræva?

Imorgen sitter jeg på telefon helt til en jurist ber at jeg gir opp. Kampene for å få rettferdighet, har bare såvidt begynnt. Jeg er glad i jobben min, og her vil jeg krangle så busta fyker for å bli.