The thin blue line

Jeg er ikke glad i denne dagen, ikke i det hele tatt – da det savnet kommer frem.

Savnet som ikke er slukket, savnet som en hungrer etter, savnet som kommer snikende inn når mørket senker seg.

Jeg har forsøkt og feilet, og søndag er dagen da man satt seg ned og reflekterte over dette. Man husker de gode tider så vel som de dårlig – så går man videre. Tar lærdommene og møter nye utfordringer med et smil.

Men spørsmålet kommer snikende i det man tuller seg inn, hvor er hun?

Jeg er ikke perfekt, jeg har lett mye og jeg har trodd noen ganger at jeg har funnet, men møtt meg selv i døra og forstått at jeg tok feil.

Søndag er den dagen det skjer som regel, den stille stunden da refleksjoner og de kritiske blikk om hva en vil ha?

”Jeg har prøvd meg på det fleste fra kvinnfolk til maneter” sier Finn Kalvik.

Jeg holder meg til kvinnfolk, men om der finnes ”den ene” så gjemmer hun seg godt. Kanskje hun er en av de mange flotte jenter en beskuer og beundrer på fetishdivas her eller kanskje det er hun jeg ser på Kiwi hver gang jeg går der for å handle.

Hun der som gir en gleder så vel som utfordringer og sikkert muligheter til å rive seg i det kortklipte håret en har. Hun der utfordrer en teoretisk slik at ens hjerne ikke går sulten.

Hun som verdsetter erotikk, lidenskap, begjær og vekker de dype mørke lyster som finnes i en og tar del i dem.
Hun som en kan fortvile seg over når hun er sen fordi hun har intet å ha på seg, gi eller få omsorg de tunge dager, så vel som oppleve de enkel gleder.

Hun som rocker min verden opp ned, men gir meg trygghet nok til å stole på henne at det går bra.  Som gir smil til sine venner og selvstendig kan ta egne avgjørelser, men fatte trygghet i meg å være med på å bestemme i noen av dem.

Man ber ikke om mye… bare det lille ekstra.

Med et skjevt blikk på verden fra en sofa nær et av Oslo favoritt utfartssteder og parkeringsplass kjent for alt annet en bare parkering.

Og med phil collins i bakgrunnen med ”you can’t hurry love”

Lener jeg meg tilbake, og slapper av, søndag er en litt kjedelig dag.

Men det finnes tross alt 6 andre meget gode og gledesfyllte dager i en uke.

Jeg trekker på meg et smil fremfor å være deppa… tross alt, dagene og livet har alt å by!
Kan man egentlig klage?

Nei, selv ikke på en søndag