Skulle tro vi ble lurt

Valgkampen har startet, nå er alle politikere ute for å reklamere for seg selv og sitt program. Og jeg må hummre litt når jeg ser de ulike plattformer, for mye er likt men bare sagt med andre ord. Men jeg kom over Venstre sin side hvor de skulle fremme personvern som en valgkampsak, og de nevnte Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST) saken som argument for å stå på barrikadene…

Men jeg har nå ikke hørt noe mer om denne saken siden det var stor ståhei i mai måned… Og så døde den ut, hvorfor??? Så setter jeg meg ned og ser på artikkel historien (kvasir og andre søkemotorer er jo flotte for dette) og den starter med TV2 journalisten Lene S Østby som først gjør et intervju med Sjef for E-tjenesten (Gen.lt Torgeir Hagen) hvor hun åpenbart overrumpler han (gøy med webtv, en kan se mye om igjen). Og kort tid etterpå slipper hun ”avsløringen” at noe er muffens med FOST, og spinner, når hun ikke får svar spinner hun mer. Saken gikk sin gang, men den hørte vi ikke mer om, Sjef FOST kom til slutt i intervju, men blir regelrett hundset på hennes blogg i etterkant. Så er det rolig, før det braker løs igjen i mai… først er hun ute igjen med en avsløring om mulig ulovligheter og politibeslag… og alt før de andre store medier var ute med det. Hmmm noe er muffens! En gang en tilfeldighet, to ganger er et mønster!

Ikke nok med det kommenterer en av journalistene at kilden sitter i noe som heter KRU utvalget, når man googler de, så kommer det frem at alt herfra er høyt gradert??? Er det snakk om beviste lekasjer? Saken spinner videre, og de ulike medier drar opp nye saker, regjeringen, stortingent, domstolene ja til og med kongehuset er overvåket, stor ståhei… og så viser det seg, det er snakk om ikke lesing av mailer men å lese hvem som prøver å trenge seg inn på systemet fra utsiden. Men kommer dette frem i media?? Nei det gjør det ikke, det kom som en liten notis. Og hva skjedde med KRIPOS sin etterforskning, den døde ned… hmm samtidig med fellesferien.. noe stinker!

Så kommer stortingets EOS utvalg rapport, som sensurerer vekk alle kommentarer de har, så her var det lite nyansert stoff å finne. Likevekt er vel et politisk ukorrekt ord å bruke? Hvem tjener på alt dette, skal jeg se frem mot valget så kan forsvarsministeren slå på brystet og si at ja jeg har tjenet åpenheten og fått en urolig tjeneste under kontroll, men og er det mest nærliggende å tro at de er lekkasjen, da hvem ellers kan ha så mye detaljkunnskaper? eller er det Nasjonal Sikkerhetsmyndighet som har holdt seg ganske stille i bakgrunnen (de var tross alt mottakere av bekymringsmelding om ulovligheter) og direktøren som kommer rett fra justisdepartementet som er et av de steder der en anklager FOST for å gjøre noe uloveligheter?

Jeg tror dette er et politisk spill for å posisjonere seg iforhold til valg, ny forsvarssjef (som og kommer etter valget) og ha makt… i bunn og grunn handler alt om makt. Jaja vi er nå bønder alle sammen, som det sies i monty pythons ”riddere av det runde bord”: Help help I’m beeing oppressed!

Ja vi blir lurt…

Mitt problem, mitt ansvar!

Hver eneste dag går jeg gjennom de mest belastede områder i Oslo og på bussen ser jeg mye rart.
Men, hverken er jeg kriminell, narkoman, gjeldsslave eller sosialt utilpasset. Kanskje jeg er kjedelig men jeg liker livet mitt.

Her om dagen så jeg en reklame for aftenposten på bussen, ”mitt problem, ditt ansvar” stod det.
Og jeg kom til å tenke, i dagens samfunnsdebatt og når man omtaler de som er nevnt ovenfor, inntar mange en ”stakkars deg” holdning, og resignerer at man får gi disse en viss minstehjelp for å ivareta en generell sosial samvittighet.
Men hvor ble det av at man tok ansvar for egene handlinger, den akksepten at dersom gjør en handling, kan det få følger, til og med ubehagelige?
Var dette det virkelig man så for seg når man innførte velferdsstaten?

På et eller annet tidspunkt bikker man en grense, fra sosial og samfunnsmessig kontroll og påpekning til at man har mistet kontroll, hvis mennesket er født med en fri vilje, hvorfor da benekte at det er eget ansvar at man har feil ut?

Har samfunnet skylda for alt? Er det arv og miljø? Er det faktumet at man så på brødrene dal og jakten på sprektralsteinene som liten?
En hører mye rart, en ser mye rart, men like fullt ut snur den som klager sitt andre kinn til og fortsetter selvdestruktiv atferd og vaner? Er statens ansvar for borgerens velferd en ubetinget plikt som gjør det til en sovepute?

Jeg fikk nok en streng oppdragelse, da jeg ble lært at handlefrihet er betinget av plikt å tåle konsekvenser. Så jeg handlet deretter, jeg var ikke motivert til opprør som gav dårlig samvittighet, jeg var ikke villig til å få begrenset valgmulighetene i fremtiden. Derfor ble jeg den jeg er idag.

Mine problem er mitt ansvar, derfor lykkes jeg.

Hvorfor skal jeg bære andre når de ikke vil gjøre det samme for meg?

Kjære Gudrun

Kjære Gudrun

Nå er det en stund siden sist vi hadde god gammeldags en til en samtale, men da jeg var på veg til jobben idag, fant jeg ut nok en gang at verden har flere unike sider å beundre den fra. Ja det var når jeg fant dette ute, at mine tanker gikk til at vi kanskje burde ha en liten prat. Og idag er en dag så god som noen annen!

Hvordan havnet jeg så i denne tankerekke at jeg ville dialogmessig fremføre mine spørsmål?

Det var der sjø og by møtes, litt bortenfor vår skinnende arkitektoniske perle av et operahus, som jeg en dag håper å unngå å måtte bli predikert for i sinne, så min oppfattelse av innholdet i perlen kan til tider være grovt misoppfattet.
Det var i det jeg skulle trå elegant til side, for å unngå en løsere konsistens av H2O i den form mange vil kalle slaps, eller som jeg kaller, et mislykket forsøk å forkle vann som snø.

Jeg så det kunne være en risiko, den naturlige deduktive tankerekke fortalte meg at det var en risiko for sideforskyvelse, fornuften tilsa at man kanskje skulle velge den andre side. Men mitt ego, nei min magefølelse, nei den skal jeg ikke sverte, men det var min trang å utfordre livet på de små punkter.

Så la det være skrevet, man skal utfordre skjebnen litt hver dag. Og jeg tok utfordringen.

Med en forsiktighet på samme måte som murstein kan stillestående sveve førte jeg cm for cm frem den høyre fot. Den venstre fulgte så etter med en litt lett tritt, dog ikke så mye at jeg ville ville ungå å bli beskyldt for å forsøke å gjøre en person med sterke etanolettervirkninger, såkalt fyllesyke, til et evig nervevrak. Det var i det nanosekund jeg kjente da min høyre halvdel av et ben, sank noen millimetere jeg burde ha forstått de enkle mekaniske prinsipper i vann forkledd som snø.
Av vann har det kommet, og til vann skal det bli.

Jeg burde her ha forstått at Gudruns velvilje mot meg idag ikke smilte og lot meg med miskunn ferdes trygt og oppe på denne lille Genesaretsjø.

Men nano sekund etter nano sekund fortsatte min dynamiske ferd fremover for å passere denne innsjø. Mitt himmelske legme var i en slik fart at jeg kanskje dersom all velvilje er med meg, beskrives nå som å være i et lett trav. Og cm for cm gle det høyre bein dypere ned i vannet forkledd som snø.

Det kommer til et punkt, la oss alle sammen kalle det nullpunktet. Dere vet det punkt der fornuft fremfor følelser burde trekke i alle tråde og gi et resolutt stopp, fordi det vil gå galt nå.

I dette sekund burde jeg ha grepet dette flotte eksemplar av arketektonisk perle av en lyktestolpe anno 2007, hvis den hadde vært der. Jeg burde ha grepet tak i en velvillig frivillig eller uforvarende syklist (eller trafikale kamikaze piloter som jeg kaller dem). Men sukk intet av slike til min disposisjon.

Det var i det nanosekund man passerer nullpunktet, og skjebnen, fornuft og allmenne konsensus, sier at din skjebne er nå forseglet. Jeg rettet mitt blikk opp og lot din blide åsyn se meg i all min prakt, der jeg foretok min ensome svanedans i vann forkledd som snø. Med ett hadde mitt høyre ben glidd ut i en vinkel, hvor klok av skade man forstår, står man på sitt, enig og tro til dovre faller, vil man ende opp som god gjest hos ortopedisk avdeling på en av vår by utmerkde sykehusresidenser på Ullevaal, Ager eller Gaustad f.eks, som i min lille fantasiverden fremdeles har unge piker trippende rundt i korte hvite skjørt, men realistisk har annerkjent, dette kommer nok kun til skudd innenfor hjemmets fire vegger. Så jeg valset da ut med mitt venstre ben, dette var nå kanskje gravitasjonen som var en hjelpende faktor, ut i det mere dype bunn av denne Genesaret sjø.

Jeg tenkte så, du verden, hvor liten er jeg egentlig. Denne tanke varte dog litt for kort, den ble erstattet av en følelse, på samme måte som når du prøversmaker noe du med god viten burde forstå ikke var det største her i verden. Hvor man angrer, men det er for sent, det må ned.
En kjente da den veldene følese av vann forkeldd som snø penetrere det ytre lag av goretex som dekket mine apostlers hester og fant sin veg oppover anklene, videre oppover mine lår og til glutemus maximus som gav et markert avtrykk i Genesaretsjøen.

Jeg satt der, undrendes over hvor flott vårt land er, og den herlighet av et vær du har gitt oss. Med et smil om munnen erkjente jeg at penetreringen var komplett, og en følelse man ikke normalt vil føle var der. Jeg må si solen smilte et lite sekund og jeg forstod at du satt der oppe, og lo så du ristet eller mer lå og vred deg godt i hyllatter og kramper.

Og med et smil konstaterte jeg at min ferd til jobben måtte da foregå i beste mission impossible stil, der en dukket og beveget seg i en slik hastighet at øynene til allmuen ikke registrer hva som har skjedd, eller rettere sagt ikke fikk med seg en voksen mann som kunne tilforlatelig se ut som hadde mistet all kontroll over kroppsfunksjoner. Men hvorfor mangler det alltid da publikum og dommere som kan gi stilpoeng ? jeg var god for en minst 9,3 karakter.

Jeg dukket, jeg fintet og beveget meg gjennom Oslo sentrums gater, jeg tror ikke mange fikk med seg den ånden som gikk. Hvertfall håper jeg ikke det.
Men langt om lenge, og lengre enn langt, hvertfall i mitt hode, stupte jeg inn døren, rullet meg under rundellen (særlig, var nå pent å trekke kortet mitt) og inn på garderoben for å skifte.

Kjære Gudrun, jeg er ikke redd for litt overtid, og idag måtte jeg pent ha litt for å få et snev av tørrhet i buksen min. Men neste gang du mener at jeg skal huske at i det store og hele at jeg burde dusje mer enn en gang om dagen, vær så snill, jeg kan nås både på email, telefon, telefax, brevpost og evt direkte en til en samtale. Use it!

Å date eller ikke date

an ugly date

OK, jeg er ingen Novise lengre når det gjelder nettdate og møte folk gjennom internett. Det er vel snart 5-6 år siden jeg først debuterte på Sparydate.no, etter det darkdate, så match.no før man fant veien fra nettby, match.no, iflirt, og pandoras.

Den negative siden ved dette er at Jeg vet som regel etter 5 min om det er en god date eller ”hyggelig men vennskap holder” 98% av alle nettdater har havnet i den siste kategorien. Selv om nettdatene ikke er få, eller bekjentskaper har økt må Rune Rudberg gjerne holde på sine rekorder og erobringer for seg selv, jeg er lite interessert å ta igjen han på noen måter derfor blir man litt skuffet. Men skal man gi opp? Nei, det gjør jeg ikke, forsøker å gå videre i livet.. for en gang så må en jo lykkes.

Jeg ser følgende fordeler med nettdater:

- Sortering:
Noen vil se rødt når man erkjenner at man filterer ut de uduglige, uvillige og uattraktive. Face it, faller en kandidat under en av disse tre hjelper ens egen eller dens
andre indre kjemi veldig lite. Den første sorteringen gjør vi uansett enten åpenlyst eller i underbevistheten. La oss være ærlige nå på det, om du ikke liker feite jenter, så hjelper det lite å date dem.

-Likhet:
En kan søke etter de som speiler en positivt etter egne verdier, meninger og lyster. Så slipper man å gå på landmine 1 år ute i et forhold, f.eks når det viser seg at jenta ser for seg kun at spontanitet og opplevelse betyr at man fremskynder ukas høydepunkt med fredagssex med 1 time, og man kanskje at hun rir ham istedenfor bare misjonær.

-Verifikasjon:
Det lønner aldri å forhaste seg, heller gå igjennom og bli kjent med grunnprinsippene som man er villig å dele. Så har man et grunnivå å verifisere sannhet, riktighet og pålitelighet, i de ting og faktorer som en person fremstiller seg med. (F.eks da jeg møtte ei som viste seg å være 2 m over hekken, vesentlig tyngre enn meg, hadde barn, og hvor profil og bilde ikke stemte. Annonymitet på nettet er et tveegget sverd)

- Historikk:
Det er nok av gærninger og uvillige der ute, kjekt å ha oversikt over hvem man skal holde seg unna. Hvis så det går dårligere, kan man varsle og få gjort noe med det.

Nå høres jeg fryktelig negativ, ja kanskje jeg er litt negativ, da jeg har tro på Thomas Hobbes menneskesyn og tankegang om verdens sammensettning. Men føre var, er bedre enn såret ble.

Men det skal nå og sies at de beste turene ut på byen har vært som et resultat av en mislykka nettdate. Noen ganger bare erkjenner man at her er det null tenning, men ingen har lyst å dra hjem, så det blir en kveld full av god drikke, jatting og vennskapelig adjø. Andre ganger danser man halve natten bort, andre ganger havner man steder man ikke skulle tru. Det finnes sikkert de som ogsp har blitt  plukket opp av en kvinne kun for en hensikt samt få streng beskjed om å forsvinne dagen etterpå. Hvem har sagt at kvinner ikke er seksuelle jegere de og?

Nettdate er og blitt mere og mere sosialt akkseptert fremfor de den gode gammeldagse  annonser som ”mann søker…”. Klart tar man sjansen å nettdate må man og ta sjansen å gå på kvist evt. Bli blåst for hele verden at man kikker på nettet etter en livspartner.
Heldigvis I dagens samfunn tror jeg folk bryr seg nå mindre og mindre om det. Kjærlighet er en rar ting, noen finner det her og andre ikke.

Så hva er mitt budskap til menigheten, jo nyt en nettdate, ikke vær redd for å ta kontakt med hverandre, men hold gjerne føttene godt på bakken og virkelighetsfiltret ganske sterkt. Forvent null og heller opplev gleder ved nye opplevelser og bekjente. Ingen av oss er ferdig utlært eller opplevd alt.

For husk, for hvert brev, blunk eller hjerte du sender, det vanskeligste svaret man kan faktisk få:
er et ja.

Gentlemantis Norvegicus

Den norsk gentleman? Hva er vi, hvor finner du oss og hvor blir det av oss?
Kvinner, beklager tittelen er reservert kun det mannlige kjønn, men Lady status er da enda åpen for dere

Jfr Wikipedia er den moderne utgaven av en gentleman en som:
“.. a certain superior standard of conduct, due, to quote to “that self-respect and intellectual refinement which manifest themselves in unrestrained yet delicate manners”. ..
Men mer korrekt er det:
“…being a gentleman means treating others, especially women, in a respectful manner, and not taking advantage or pushing others into doing things they choose not to do. The exception, of course, is to push one into something they need to do for their own good, as in a visit to the hospital, or pursuing a dream one has suppressed.”
Det er altså summen av vår intensjon og utførte handling som gjør oss til gentlemen. Hvis så… har jeg helsikes mye å ta igjen. For jeg er nok ikke uten feil, og jeg har syndet… men en har lært og gjør bedre i fremtiden.

Men hvor finner du oss? Mange av oss går i en eller annen uniform om dagen / natt i ulike farger, materiell og funksjoner. Der er ofte service og omtanket drillet inn i hodet på oss… og vi blir så miljøskadet at vi drar med oss dette inn i vår fritid.
Så kanskje du ser oss på gaten, kanskje på bordet ved siden av… kanskje tett opp til deg litt sånn ubehagelig i heisen? Vi er nok overalt.. .men du må lete godt for å finne oss.

Hvor blir det av oss når det røyner på og vi skulle ha vært der!
Ikke når tv’en pajer og sex&singeliv ryker for kvelden, eller at neglen har røket.
Men når man virkelig skulle hatt noen der som gav en det lille ekstra puffet, støtten og motivasjonen?
Nå skal jeg ikke svartmale situasjonen helt, finnes mange flotte kjærester der ute som er gode gentlemen for sine kvinner…. Men fremdeles er det mange som står uten (uten dårlige hentydninger til filmavis stemmer eller lignende)
Dessverre så rekker jeg og mine få kolleger ikke å være overalt, alltid, og ei heller kan vi strekke oss til mer enn en kvinne om gangen. Å finne den som en ønsker å være for er ei heller ikke lett. Dette er da den single gentlemans dilemma, han vil hjelpe men er så enkel at en kan ikke dobbelt kjøre noe samtidig. Ofte er en da litt mer tilbakeholden med å vise sine kvaliteter.

Men vi blir færre og færre, samfunnsegoismen og kollektiv avskrivelse av ansvar gjør at dør sakte men sikkert ut. Derfor bli med meg på barrikadene (selv om jeg ser meg selv som en person som slett ikke hører hjemme på den radikale siden) og stå opp for, slå ring om og vern de få norske gentlemen som er igjen. Start med undertegnede, men det er mange av oss der ute. La oss få bestanden opp igjen!

http://www.dagbladet.no/tegneserie/rockyarkiv/serve.php?1234738800

Barry White

Jeg har en stor svakhet for Barry White sanger, særlig ”Your my first, my last my everything” som sikker mange kjenner best fra Ally Mcbeal og do dansen der.

Jeg ble til forskjell kjent med den under det herrens år 1999 da en som en del av førstegangstjenesten stod i en port og voktet konge folk og fedreland. Med en rockefot og slike toner, gikk tiden litt fortere.

Når så da disse toner strømmer ut på dansegulvet, så føler man behovet for å rocke seg.

En erobrer dansegulvet, svinger alt en kan og føler seg som John Travolta fra ”Saturday nigth fever” eller andre store artister innenfor dans, som en mot normalt oppegående person over 20 bør vite om.

Problemet er… det ikke dans.

Det er egentlig rytmiske spasmer, der symptomer kan lett forveksles og medføre at man blir lagt i bakken og gitt en solid dose med Diazepam…

For orden skyld har så ikke skjedd, enda.

Jeg vil nå påstå at menn er ikke uegnede å danse, men vi er kraftig beroende av takt, rytme og koreografi som er passende. Vi kan læres å danse Tango, salsa, vals og flere danser der man har fastlagt mønster og takter, lett overførbart til de dager i 1999 da en lærte det mange kjenner som sluttet orden (masjering). Men med en gang vi befinner oss utenfor dette fastlagte mønster, da må vi improvisere, tilpasse og overvinne (som Clint’ern sa i filmen Heartbrake Ridge), ulikt de store andre prøvelser her i livet er bedømmelsen av utførelse og stil meget subjektivt.

Og jeg må si jeg har full respekt for de kvinner der tenker: ”hva slags raring er dette her?” noe som vil igjen ikke medføre hell og lykke når vi menn så prøver å vinne deres gunst med å starte en samtale (selv om mange av oss ikke lykkes stort i det, da man starter med cheezy pick up lines). Det er en sannhet til dette med at man aldri får en ny sjanse å gjøre et godt førsteinntrykk. Hvis så at man møter feil kvinne.

Med dette i bakhodet, ikke rart at jeg er litt skeptisk til å bevege meg på dansegulvet, jeg mister jo totalt mitt gode rykte som jeg dertil heller vil tilegne meg en kvinnes gunst gjennom daglige gjerninger, de som er både fysisk og verbale. Det må da lov å være litt feig her.

Men til all ære for de menn der behersker denne kunst å improvisere riktig når en befinner seg på dansegulvet, jeg misunner deres evne til å multitaske på en slik måte at det settes sammen og blir rett. Jeg tar av meg hatten enda mer til de menn der ikler seg høye hæler og gjør slikt, som med dødsforakt utfordrer skjebnen og risikoen for større ankelbrudd.

Dansegulvet er savannen, der lurer mange farer seller belønninger i et kompleks samspill mellom de ulike arter som befinner seg der.

Jeg er ikke fryktløs, men jeg velger mine slag og opptredener med omhu. Jeg ønsker ikke å etterfølge janteloven som jeg ser holder mange igjen, og jeg vil den dag i dag, selv om en ser helt håpløs ut, bevege min kropp ut på dansegulvet, på samme måte som mursteiner ikke kan sveve i luften. Og la kroppen danse så godt som en kan til rytmer av Barry (”We got it together baby”) og inspirasjon fraandre siden av atlanterhavet.

You can’t hurry…

Phil Collins

Youtube viser mange minner fra det herlige 80 tallet, og jeg festet min oppmerksomhet rundt denne video av Phil Collins, en slik søndagsmorgenen.

http://www.youtube.com/watch?v=pJXxWWYFcIA

og etter å ha rocket foten, svingt vaskekluten rundt på gulvet slik at grønnsåpen flyr… så filosoferte en litt. Kanskje en dag kan jeg gi disse rådene slik som min mor har gjort opp gjennom tidene (og sikkert blitt litt grå i håret av det).

*lukk øynene og la deg rive med tromme rytmen*

I need love, love
Ooh, ease my mind
And I need to find time
Someone to call mine;

Vi kjenner alle dette, ja noen skriker høyt at de ikke trenger det

Men at det er løgn er like sikkert som at den som har vært i strid,

Har følt en frykt uten like.

Det å dele kjærlighet, den høyeste lykke vi alle søker etter… men vanskelig å finne

My mama said
You cant hurry love
No, youll just have to wait
She said love dont come easy
But its a game of give and take
You cant hurry love
No, youll just have to wait
Just trust in a good time
No matter how long it takes

At ting tar tid kan man ikke benekte, at det er sjansespill der en gir og tar likeså.

Men holder en på troen, vil de gode tider komme, selv om det tar lang tid før den materialiserer seg.

How many heartaches must I stand
Before I find the love to let me live again
Right now the only thing that keeps me hanging on
When I feel my strength, ooh, its almost gone

Vi har alle brent oss, men kun gjennom erfaring lærer vi og utvikler vi vår mening om hva som er rett eller galt. Slik er å kjærligheten, selv hvor mange kjærlighetssorger og hjerteknusing vi har. Troen på at det blir bedre holder oss i gang.

I remember mama said
You cant hurry love
No youll just have to wait
She said love dont come easy
Its a game of give and take
How long must I wait
How muck more must I take
Before loneliness
Will cause my heart, heart to break

Til tider virker det urettferdig, sikkelig alle mot en, der en stiller seg spørsmålet, hvorfor må akkurat jeg vente? Og vil jeg klare å vente før min tro på kjærligheten forsvinner helt?

No, I cant bear to live my life alone
I grow impatient for a love to call my own
But when I feel that i, I cant go on
Well these precious words keep me hanging on

Sannheten er at ingen av oss kan leve uten noen form for kjærlighet,

Og altfor ofte er man utålmodig, så utålmodig at en lurer på om en kan holde hodet over vannet.

Da skal en minnes på den tro at en dag, løser det seg

I remember mama said
You cant hurry love
No, youll just have to wait
She said love dont come easy
Well, its a game of give and take
You cant hurry love
No, youll just have to wait
Just trust in a good time
No matter how long it takes, now break!

Hjulet er rundt og etter en tid vil man komme tilbake til der en ønsker å være, og man skal aldri være redd for å stanse opp og reflektere over det.

Now love, love dont come easy
But I keep on waiting
Anticipating for that soft voice
To talk to me at night
For some tender arms
Hold me tight
I keep waiting
Ooh, till that day
But it aint easy (love dont come easy)
No, you know it aint easy

Savnet vi har går aldri vekk selv om vi fyller dagene med aktiviteter og trivsel, det er noe spesielt som aldri helt kan byttes ut. Men dette er en så stor gode at jeg venter heller på den dagen når man kjenner en kvinnes myke hender rundt meg og en føler at dett er rett, samt trygghet at dette kan vare.
Fremfor tomhet og litt flauhet av å våkne ved siden av nye kvinner hele tiden.

My mama said
You cant hurry love
No, youll just have to wait
She said love dont come easy
Its a game of give and take…

Det hjelper aldri å stresse, ta livet som det kommer, nyt det og la deg overraske av hver dag.
Møt det med et smil og husk, det blir så bra som du gjør det.