The thin blue line

En kasse og 7 stk nasjonaliteter 2010/07/01

Jeg er anglofil, jeg simpelthen elsker mye av det rare man finner over Nordsjøen i landet som kjører på feil side av veien, hvor kvinner som kler det tørr å ikle seg skolepike antrekk og pirre i hverdagen og hvor en Pint betyr en Pint. Men min kjærlighet skulle settes på prøve.

For noen år  siden stod jeg spent på Gardermoen, klar for innsjekking med en litt spesiell bagasje, en ca 1x1x1m  kasse som veide 75 kg. I god tro hadde jeg ringt, sendt mail og faxet Norweigans bare for å være på den sikre siden at jeg ville få med kassen.  Men akk nei, i beste ”flyplassen” stil fra TV Norge begynner sirkuset som skal vare 6 dager og 17 timer. Etter en time med fortvilelse, tryggling, påståelighet og smisk, samt 3300,- kr fattigere i overvektsgebyr kunne jeg løpe til gate og kassen ble trillet avgårde til flyet.

Vel fremme på stansted gikk plutselig pulsen fra hvilemodus til ”oh shit” fase etter 20 min venting ved utlevering av spesialbagasje, hvor kassen ikke dukket opp. Etter en ny runde med Norweigans britiske agent hvor jeg spurte høfflig men bestemt hvor er resten av min bagasje, resulterte det i at plutselig ble jeg tilkallt til en serviceutgang. Jeg forventet egentlig at nå kom den orange sparkedressen + briller + høreslvern og enveisbilett til Guantanamo, men istendenfor ble jeg eskortert ut og måtte fysisk hente selv kassen. Grunnen… HMS regler.

Gjennom toll og ut til bussen var det ingen større problemer, men når jeg skulle få kassen inn i bussens bagasjerom, nektet den engelske bussjåføren å hjelpe, nei HMS regler var ikke noe enkelt.

Heldigvis var det en Spanjol som trådde inn og man ser at 50 år med Nato må ha vel betydd noe for tanken om å hjelpe hverandre når man har behov. Samme person var velvillig til å hjelpe med å få den av når jeg kom frem.  Men så kom den neste utfordring, hvordan finne en taxi som kan ta meg og min kasse fra bussholdeplassen til hotellet. Det tok nærmere 10 min med å praie samtlige taxier før man fant en som var stor nok, men overraskende nok, kunne ikke den britiske sjåføren hjelpe til, grunnet HMS regler. Med sterke skjellsord for at jeg skrapet opp dørken på bilen med kassa når jeg alene dro den inn, ankom jeg hotellet hvor en polsk portner hjelper til med å få kassen inn. På hans spørsmål hva som er inne i kassa svarer jeg kun kaldt å rolig: ”Jimmy Hoffa, vi oppbevarer han for amerikanenerne.”

Neste dag skal så jeg og min kasse ut med taxi til vår samarbeidspartner, og etter å ha spesifisert behovet for en taxi med en sjåfør som kan løfte sin del av 75 kg, dukker en smilende og ganske jovial portugiser opp, og jeg klager ikke over støtten en fikk ved å løfte kassen ut i bilen og inn i byggningen til våre samarbeidspartnere. Våre britiske samarbeidspartnere var velvillige nok til å stille med en tralle, og under resten av arbeidsuka ble kassen aldri tatt av denne trallen. Hmm HMS regler?

Så kom onsdag hvor jeg gjennom mediet av langdistanse telefoni fikk opplyst at Norwegians hadde besvart min fax og hvor de beklaget å innformere at retur fra England til Norge med min kasse var umulig å kunne bekrefte pga HMS regler, fredagen skulle altså bli en nervepirrende dag.

Torsdag var siste dag sammen med våre samarbeidspartnere, etter pakking og kontroll av kassen trillet de den ut til meg og svenske som hjalp meg ned noen trapper før en albansk taxisjåfør overtok for svensken og  hjalp til å løfte den inn i taxien. Vel fremme på hotellet hjalp en filipinsk portner meg med kassen inn.  Jeg hadde da under 10 timer å bestemme reiserute, enten tog fra london, brusse, hamburg, køben og til oslo, eller taxi, ferje og leiebil via harwich-esbjerg og inn i skandinavia. Det ble turen over Nordsjøen.

Dagen etter og igjen bestilt en taxi som har sjåfør som kan løfte møtte en ny polakk opp. Og ila av en kjøretur som tok nærmere 6 timer og kun kostet 140 pund – og gav meg en god dose av engelsk landsbygd, som fikk meg til å nynne godt til postman pat melodien. Men etter 6 timer med mye latter, morro på engelskmenn bekostning over rare ting som de gjør var jeg så fremme i Harwich. Hvor man fant frem en flott bagasjetralle som en lastet kassen over på.

Mørkets mulm og mørke hadde senket seg over Harwich da boarding startet, og me nye blikk på denne raringen som drasset med seg en stor kasse var en kun et par meter fra frihet på et dansk DFDS skip når engelskmenn klaget sin store nød over og protesterte at jeg brukte bagasjetralle for å få kassen ombord, men å løfte den ville de ikke grunnet HMS regler. Så med min best korrekte Oxford English gjomet setningen ”Fuck off” fra min tunge, jeg måtte vel ha sjokkert dem så meget at de ikke grep fysisk til i min kasse for å forhindre meg. Ombord fergen traff jeg på en reddende engel på ca 165 ikledd DFDS uniform, med et stort smil og guttungeaktig uskyldighet spurte jeg pent om hun snakket dansk og hvorvidt hun kunne hjelpe meg fra disse engelskmenn som stod fremdeles å klagde på sin nød til meg.

Hun smilte og ropte på ”Klaus” og jeg overdriver ikke når jeg sier at sterotypen av en svær danske som snakker ganske uforståelig dukket så opp. Med et løftet han kassen ene side og bar avgårde som om det var en lett stresskoffert, med meg på slep og  løpende etter for å ikke miste den.  Engelskmennen forsvant så…  Jeg tror de fikk minner tilbake til den tiden vi skandinavere hadde et betydelig kulturinnslag i deres land, der vi voldtok, plydret og herjet, når de så denne ”klaus”.

Dagen etter ved ankomst til Esbjerg, så jeg for meg nok et slag for å få denne kassen ut til Esbjerg lufthavn og inn i Avis bilen, men til min store glede stod kassen pent på en tralle klar for å rulles ut når jeg kom for å hente den, og hele veien ut til en ventene taxi som de hadde bestilt da jeg kun i bisettning hadde fortalt at jeg skulle ut til fulgte de meg. Service og ikke HMS hadde kommet i høysetet.

Smilende danske taxisjåfører og Avis folk hjalp velvillig til å løfte kassen, og hver gang de spurte var samme svaret om hva jeg hadde i den: ”Jimmy Hoffa”
Så startet en biltur gjennom det danske landskap over kattegatt via Frederikshavn til Gøteborg og opp E6, med et mildere frustrerende møte med norsk tollvesen, anmok en Oslo og et par timer søvn før en leverte kassen på jobb og kjørte så opp til Gardermoen for avlevering av Avis Bil, snublet jeg inn av døra i min leilighet, 6 dager og  17 timer siden jeg forlot den.

Med kun en tanke om velfortjent søvn i hodet. Konstaterende at for et besøk til England, skal jeg aldri reise med tung bagasje mer,
og skal noe gjøres der borte så vil ma kun egentlig få hjelp av alle andre nasjonaliteter enn de britiske Jeg konstaterer at  little britan eksister.
Så min takk til velvillige spanjoler, polakker, portugisere, filipinere, albanere, svensker og dansker for all hjelp.